Tankespinn

Her en dag hadde jeg et ærend inne på sykehuset. Etter å ha fått ungene ut døra et kvarter før normalt, godt fornøyd med meg selv, hadde jeg god tid til å komme meg inn på tiden. Jeg har nemlig en tendens til å stresse meg unødig opp i situasjoner som innebærer kjøring og parkering.

Men i dag hadde jeg god tid, og var fornøyd med å ha kommet meg avgårde tidlig. Jeg hadde hele 70 minutter på meg.

På vei inn, etter å ha passert Bryne, og trafikken flyter fint, ser jeg på klokka at jeg er i god rute.

MEN så stresser jeg allikevel i underbevisstheten.

Hva om jeg punkterer?

Tenk om noen kjører i meg og jeg må stoppe og skrive skademelding ?

Hva om det skjer en ulykke og hele trafikken stopper?

Rett etterpå skjer det…… Jeg har kommet meg ut på motorveien og ett lite stykke, og der står det helt stilt. Panikken tar meg. To kranbiler passerer meg, så det må ha vært en ulykke der fremme. Etter 10 minutt må jeg ringe sykehuset å si at jeg kommer for sent.

Det gikk jo bra denne gangen. De flyttet bare litt på timene og jeg kom 20 minutt for sent. Men inni mellom tror jeg at jeg stresser meg opp unødig. Det finnes jo værre ting i livet enn å komme for sent, eller å ikke finne parkeringsplass. Og skulle jeg punktere så hadde nok det også ordnet seg.

Hvorfor er det sånn at vi alltid må tenke det værste?

Jeg liker heller ikke å kjøre alene på kvelden når det har blitt mørkt ute. Da kan jeg begynne å gire meg opp og bli redd jeg skal møte en bilfører som sovner bak rattet eller som kjører i ruspåvirket tilstand. Som deretter havner i mitt kjørefelt og kjører rett i min bil…..

Må nok jobbe litt med den frykten….

Anyway……har du hørt historien om sebraen?

Det var en gang en sebra som ikke kunne se bra. Så møtte den en sebra som kunne se bra. Så lærte den sebraen som kunne se bra, den som ikke kunne se bra, å se bra 😊

Og tilslutt, litt inspirert av leksa til ett av barna:

Er sebraen hvit med svarte striper eller svart med hvite striper?

Dagens lille tankespinn……

IskremMamma