Etterpåklatt og fødselsdepresjon…

Det har vært diskutert mange ganger, og det finnes nok ingen fasit. Det er også veldig individuelt.

Spørsmålet er: Er det best å få alle barna samlet på rekke og rad, eller med litt mellomrom? Er det kos, eller bare stress og upraktisk med en etterpåklatt?

Vi har barn i ulik alder. De er 13, 11, 7 og 1,5. Først fikk vi to litt tette med 21 mnd mellom. Så gikk det 4 år, og 6 år etterpå kom en etterpåklatt.

Vi har vært gjennom både å ha barna tett, og å ha mellomrom mellom de.

De travleste periodene husker jeg ikke så mye fra. Men barna har hatt mye glede av hverandre opppover.

Vår eldste ble født prematur, 6 uker før termin. Det var en travel periode som førstegangsmamma, med sondemating, pumping og amming. Jeg er glad han kom først i rekka.

Mathilde kom i 2006, samme år som vi startet opp firmaet Iskremgarden. Det var en hektisk periode med nyoppstartet firma, kombinert med å ha to små i hus. Men det gikk på et vis.

Emrik kom i 2010 og gled liksom inn i mengden. Eldstemann Ole Kasper begynte da på skolen.

Når vi fikk minstemann Matteo var de andre ganske store (12, 10 og 6). Jeg vet ikke hva det var som gjorde det, men det var utrolig slitsomt å få han så lenge etter de andre.

I tillegg til at minstemann da var 6 år, kombinert med at de største krevde mer leksehjelp, og følging på håndballkamper og fotballkamper, så var jeg også eldre. Nesten 33 år da Matteo ble født (ikke at det er noen alder, men det merkdes).

Jeg levde på sofaen den første måneden. Ønsket ikke besøk, og tok ikke telefonen hvis jeg ikke måtte. Jeg slet med ammingen, og hadde ikke tatt i mot hjelp på sykehuset, fordi «jeg hadde jo ammet 3 barn tidligere. Hvorfor skulle jeg trenge hjelp??»

Matteo sov sjelden de første månedene. Vi kjørte tur med han på kveldene, på skift – slik at den andre skulle få slappe av litt. Skulle han sove hjemme måtte vi ha på kjøkkenvifta eller støvsugeren. Ikke akkurat avslappende å høre på, men det var bedre enn skrikingen. Jeg lastet også ned en app som hadde forskjellige sovelyder: White noise kalles det. Han sovna også hvis jeg byssa han i søvn, men våkna ofte når jeg la han ned. Han var absolutt den strieste babyen av de fire.

Når jeg tenke tilbake, hadde jeg nok en liten fødselsdepresjon, selv om jeg ikke skjønte det der og da. Men jeg kom meg utav det – heldigvis! Jeg har mange gode folk rundt meg, men ingen ante nok hvordan jeg egentlig hadde det.

I forkant av Matteo sin dåp tok jeg han med meg til kiropraktoren. Og etter 3 ganger, og mens hun strekket han, ble han helt salig i blikket. Jeg spurte henne (for tull) om ikke hun kunne bære han til dåpen (og strekke litt i han slik han ble rolig). Hehe, hun lo godt da.

I dag er Matteo 21 mnd, og verdens skjønneste gutt, og lillebror. Han er utrolig heldig som har 3 storesøsken som forguder han, og diller med han. Som trøster han, og klemmer han.

Bildet under lurte jeg meg til å ta en dag eldstemann (13 år) ga minstemann (1,5 år) en lang klem ❤️

En etterpåklatt som gir så mye glede i hverdagen ❤️

Her er eldstemann julenisse, og minstemann titter forventningsfull opp. Syns dette bildet er så herlig ❤️

Jeg tror nok uansett om du får barna på rekke og rad, eller med litt mellomrom så er det riktig for deg. Her måtte vi utsette en USA-tur vi hadde planlagt, men den får vi ta når Matteo er litt eldre.

-IskremMamma